Olderdalen fra 1925-1955 av Henrik Stefanus Grape Albrigtsen

Minner fra Olderdalen fra 1925-1955

av

Henrik Stefanus Grape Albrigtsen.

Da vi vokste opp i Olderdalen i 30-40 årene var det en liten bygd. Her var ikke vei, bare gangsti, og noen steder kunne en kjøre med hest. Båt var vår fremkomstmiddel. Lokalbåten kom to ganger i uka, og da fikk vi post og aviser til de som hadde råd til det. Butikken fikk også varer med lokalbåten, og med lokalbåten sendte en-og fikk levende dyr. Folk reiste med lokalbåten når de skulle bort. Det var stor dag når lokalbåten kom.

Vi hadde ikke strøm, brukte oljelamper til lys, og ved og torv til brensel. Torva hentet vi langt oppe i dalen, og det var hardt slit med torvarbeidet.. Vi hadde heller ikke innlagt vann, så vi måtte bære vann fra brønnen både til huset og til fjøset.
Strøm og innlagt vann fikk vi i 50 og 60 årene.

Det var driftige folk som da bodde her. I bygda var det 11 fiskebåter på ca. 50 fot-ca.16 meter og noen mindre båter. De store båtene hadde 8-12 mann når de reiste på fiske. De reiste til Lofoten i midten av januar og kom tilbake til påske. Etter påske dro de til Finnmark, og kom derfra til St.Hans. Så var det annet fiske på ettersommeren og høsten på Finnmark. Men om sommeren var mennene hjemme og tok seg av høyonna.

Alle hadde litt gårdsbruk med 2-5 kyr og noen sauer, og vi dyrket poteter og grønnsaker til husbruk.
Kona var hjemme og administrerte gården og familien. Stor var familiene for de hadde mange barn, og også gamle folk i pleie. Guttunger og gamle menn fisket kokefisk og delte med naboer når de hadde noe til overs. Så arbeidet de med brensel og annet utearbeid. Jentene og mødrene kardet ull, spann garn, strikket klær, vevet tøy og matter, baket brød og laget mat.

Kirka var på Lyngseidet, og dit måtte vi til barnedåp, konfirmasjon og vielse. Det var jentekonfirmasjon om våren, og guttekonfirmasjon om høsten til 1945, deretter felles konfirmasjon om våren. Barna ble døpt i kirka når det var konfirmasjonshelg, men først ble de døpt hjemme av en predikant, så de kom til himmelen hvis de døde før kirkedåp.
Konfirmasjonshelg var stor kirkehelg. Folk reiste til Lyngseidet med fiskebåter, robåter, og de seglet dit.
Når noen giftet seg, måtte de dra med båt til Lyngseidet. Vanligvis ble store fiskebåter leid til dette formålet, og da var hele følget med.

Kirkegården og gravstedet var i Manndalen, og når noen døde måtte de fraktes til i robåt til Manndalen. Så om vinteren måtte en ofte vente lenge til været var så bra at en kunne ro over fjorden.
Alle barn ble født hjemme, og alle døde hjemme.
Nærmeste lege var på Lyngseidet. Hadde vi tannverk dro vi til legen og trakk ut tanna.

Hver sommer kom en samefamilie som hete Juuso ned til bygda. De bodde først i telt og senere i ei hytte. Da hadde de rein oppe i dalen og på vidda. Om vinteren bodde de i Kautokeino.
Bygda var trespråklig : norsk, finsk og samisk

Skole var det i to uker, og to uker fri. Vi som gikk på skole under krigen fikk lite skolegang. Tyskerne tok skolen, og når vi fant en brukbar stue hvor vi kunne ha skole, tok tyskerne også det. På det vis sluttet vår skolegang.

Under krigen var det en del tyske soldater i bygda. De hadde store kanonstillinger og luftvernkanon.
Russefanger bygde en stor fergekai slik at en fikk fergeforbindelse med Lyngseidet, og bilvei ble bygd nordover. Tyskerne hadde stor trafikk med landgangsprammer mellom Lyngseidet og Olderdalen.
Høsten 1944 ble vi evakuert. Alle ble jaget ut av husene og fikk bare litt klær med seg før de ble beordret til Birtavarre. Derfra ble folk sendt i fiskebåter til Tromsø hvor de ble innkvartert i kirker og skoler. Fra Tromsø ble folk sendt videre til forskjellige steder lenger sør i landet
Tyskerne tok all budskap, kyr, sauer og hester.
Bebyggelsen ble brent ned. Etter krigen stod kun to-tre hus igjen som tyskerne bodde i til kapitulasjonen i 1945.

Så sluttet krigen 8. Mai 1945. Folk begynte å komme tilbake, og etter en tid kom alle tilbake. Så var det å skaffe seg materiale for å få en slags midlertidig krypinn. Deretter var det å skaffe seg litt husdyr, bygge midlertidig fjøs og få livet i gang igjen.
Så begynte gjenreisninga av bolighus og fjøs. Det var mangel på håndverkere, og i første omgang kom det en del håndverkere sørfra.
Folk begynte igjen å dra på fiske som tidligere og livet kom etter hvert i gang. Mange unge fiskere begynte som snekkere og dro over hele Nord-Norge på arbeid. Flere dro også til Svalbard på Gruvearbeid. Skulle ungdommen utdanne seg videre måtte de ut av bygda. De fleste kom aldri tilbake.

Kirka ble bygd i slutten av 1940 tallet. Deretter ble kirkegård anlagt. Videre utover 50 tallet ble det bygd ny skole, kommunehus og legekontor.
Veiforbindelsen sørover ble bygd senere.

Nå er det blitt en ganske moderne bygd med kirke, moderne skole, legesenter og gode kommunikasjoner. Men de fleste av fiskerne og håndverkerne er borte. Nå bor det mest lærere, kommunefunksjonærer og pensjonister i bygda.

Fiskerbondens hverdag i Olderdalen

Etter nyttår begynte husbonden å gjøre fiskebruket klar for Lofotfiske. Fiskebåteierne må gjøre båtene klare. Husmora og jentene strikket sjøvotter og ullsokker for lofotfarerne og gjorde i stand klærne. Senere ble det bakt lefser og brød for turen. Før avreise pakket husmora lofotkista med omhu.
Guttene tok seg av utearbeidet, de dro ved ned fra skogen på kjelke, saget og hugget og plasserte det i vedskjåen. I tillegg skulle de bære vann fra
brønnen til huset og fjøsen. Ei ku trengte ca. 30 liter vann pr. døgn, sauene klarte seg med 2 liter. Med et budskap på 4 kyr og 10 sauer blir det ca. 140 liter vann i døgnet. I 1951 ble det bygd et vannverk oppe i fjellet. Folk vi lagt inn vann i husene og senere i fjøset.
Husmora hadde et stort ansvar. Når hun var ferdig med morgenstellet i fjøset skulle ungene ha mat. Deretter skulle sennegraset plasseres i kommagene. Barneflokken var stor 6 – 10 barn var ikke uvanlig, så sennegras-arbeidet tok litt tid. Når arbeidet var utført lå det sennegras over hele kjøkkengulvet. Sennegraset oppbevartes i en stor bag laget av tau som finmasket fiskegarn. Når en tok sennegraset ut av kommagene om kvelden var den gjerne litt fuktig. Da ble den satt inn i bagen ,hengt over ovnen til tørk å gjort klar til neste. Kommagene ble brukt daglig frem til ca. 1946.

Melka ble separert i en separator som en sveivet med en bestemt og konstant hastighet. Fløte kom ut av et rør på den ene siden av separatorens topp og den fettfrie melka kom ut på den andre siden. Av fløte laget vi smør og den fettfri melka drakk vi.
For å lage smør hadde vi en trommelkjerne og en stavkjerne. Trommelkjernen hadde en horisontal sveiv og inni beholderen var det en vingepisk som roterte.
Stavkjernen hadde en stående sylinder av tre på ca. 25cm i diameter og ca. 1 meter høy. I sylinderen var det en stav som var festet til et stempel med noen hull. Fløte ble fylt i sylinderen. Stemplet ble ført opp og ned til det dannet seg smør. Den delen av melka som ikke ble smør kalte vi for kjernemelk. Syrnet kjernemelk var en delikatesse.
Man kunne også lage rømmekolle. Vi hadde to sorter rømmekolle. Vanlig og tettemelk-rømmekolle. Øverst på rømmekolle var det en tynn hinne som med farin smakte fantastisk.

Etter at kyrne hadde kalvet hadde de noen dager med råmelk. Råmelka pattet kalvene og det som ble til overs laget vi kjelost av som i konsistens lignet på karamellpudding. Hvit, brunost og gomme ble laget av helmelk som ble kokt i en jerngryte.
Fryseboks og kjøleskap hadde vi ikke på den tiden. Så kjøttet og fisken ble saltet eller-og tørket. Om vinteren var det ingen problem. Fisken ble lagt ute i snøen og spiskammeret var en god kjøle og fryseskap.
Den daglige middagen var kokt fisk, ferskt eller saltet med poteter. men også speket fisk og sild var en mye brukt middagsrett.

Kjøttmiddag var bare på søndager da helst som kjøttsuppe eller lapskaus. Til de øvrige måltidene spiste vi hjembakt brød med sirup eller syltetøy. Av og til også gomme og ost. Til kvelds var det rug eller havregrøt.

I midten av januar dro husbonden på lofotfiske. Lofotkista til mannskapet ble plassert på ei hylle i rommet. Det var kun eieren av kista som fikk se inn i den og hver gang eieren åpnet kista var han en tur hjemme hos kona som pakket kista.
Det var ganske vanlig at guttene i 14-15 år alderen dro på lofotfiske. Noen av disse hadde landarbeid på fiskebrukene.
Ved påsketider var de hjemme igjen og etter påske var det Finnmarks fiske som varte helt til St.Hans.
For de som var hjemme var det nok av gjøremål. Mot slutten av januar begynte guttene å dra ned torv fra dalen. Som regel klarte vi tre turer hver dag dersom vi startet kl.05.00 om morgenen. Det var fire hester i bygda på den tiden, Hans Pedersen, Stefanus Pettersen, Olav Olderdal og Jens Slettli.

I begynnelsen av april ble møkka fraktet på kjelke fra fjøskjelleren i dynger på jordet.

Dersom det ble mangel på høy om våren var tare et godt tilleggsprodukt. Det foregikk på den måten at man rodde ut til marbakken. Som redskap brukte vi en ljå som var festet til en lang stang. Med denne redskapen skar man løs taren og tok det opp i båten. Kyrne spiste taren rå ved siden av høyet. Noen kokte taren i en fjøsgryte før de ble servert dyrene.

Møkka vi hadde kjørt ut i dynger ble nå spredt utover jordet med en greip.
Sauene klippet og sluppet ut på beite. De tilbrakte sommeren i marka. Ulla ble tatt vare på og senere på høsten og vinteren ble ulla kardet og spunnet til garn.
Kyrne ble flyttet til sommerfjøset. Der ble de melket om morgenen og sluppet fri på beite. Kyrne vandret som regel opp til dalen, spiste gress og nye skudd av trær. Om kvelden kom de ned til sommerfjøset ble melket på nytt.
Våren var såtid for grønnsaker og setting av poteter. Hele familien deltok. Av grønnsaker var det gulrøtter, nepe, kålrabi, kål og salat som ble sådd. Ved potetsetting var det barna som hadde jobben med å sette ned poteter. De ble utstyrt med en målestav for å få riktig avstand mellom potetene.
Potetene ble hyppet to ganger i løpet av sommeren og ugras måtte lukes i grønnsakåkeren.

Vinterbrensel ble felt på forsommeren. Der det var bratt ble veden fraktet ned med en linbane, røyst til tørk for senere på året bli fraktet ned på kjelke. Vi hadde også et område på andre siden av fjorden der vi saget fin bjørkeved. Der hadde vi også en linbane der vi fraktet veden ned til fjæra for så å frakte den over fjorden i en nordlandsbåt. Den gode veden ble spart til vinteren. Om sommeren samlet vi tørrgreiner i skogen som vi bar ned på ryggen.
Forsommeren ble også brukt til reparasjoner av utstyr og klargjøring til høyonna. Ljåene ble klargjort, rivene ble tinnet (smir og skifter nye tinner). Hesjestolper ble komplettert. Spiker som var tatt vare på ble rettet ut for gjenbruk.

Først i juli begynte vi å stikke torv oppe i dalen. Også her var hele familien i arbeid. Dette arbeidet pågikk i flere dager. Torv ble brukt til brensel.

Slåttonna startet i midten av juli. Før 1951 ble hele slåttonna utført med ljå. Dette arbeidet var tungt, mannfolkarbeid. Men i 1951 kjøpte Sigurd Myrlund en ny traktor med slåmaskin. Myrlund var flittig brukt i bygda. Han kjørte dag og natt og da han var i 50 årene satt han igjen med ødelagt helse og nedslitt traktor.
Hesjing ble også utført for hand og var som regel et kvinnearbeid, men da Myrlund slo graset var mannfolka nødt til å del i hesjinga.
Tørrhøyet ble båret inn på borstenger, for hand. Det var to stenger på 4 meters lengde. Stengene ble plassert ca. 60 cm fra hverandre og på disse to stengene ble høyet plassert. En person i hver ende bar høyet på låven.
Noen bar også høyet på ryggen i tau, andre brukte handvogn.
Slåttonna var et hardt arbeid for store og små. Iskald kjernemelk var datidens energidrikk.

Bærplukking ble som regel utført av barna. Blåbæra var moden i første halvdel av august. Litt senere kom bringebæra. I september var tyttebæra moden. Mesteparten av bæra ble brukt til privat bruk, men noe ble også solgt og var en kjærkommen biinntekt. På lokalbåten fikk vi solgt ubegrenset av bær. Det var rikelig med bær i dalen. Enkelte ganger plukket vi så mye bær at vi måtte legge igjen, for å hente det ned dagen etter.

Potetopptakningen startet i slutten av august. Dette arbeidet tok en uke. Grønnsakene ble modne noe senere.

August/september var tid for slakting. Kjøttet ble saltet og noe ble hengt til tørk. Det meste gikk til et bruk, men noe ble solgt. Alt på dyret ble brukt. Av blod og innvoller ble det laget pølser. Alle hadde sin egen oppskrift og sin egen lille hemmelighet. Guttene gikk fra gård til gård for å smake naboens pølser.
I september dro mannfolka på fiske igjen. Noen dro på seifiske, andre dro på hysefiske til Finnmark.

Høsten er kommet og sauene måtte hentes ned fra fjellet. Noen sauer kom alltid ned sjøl, mens andre måtte hentes. Det var en tøff jobb som krevdes fjellkunnskap og god fysikk.

Etter at løvet var falt av trærne rakte vi det sammen og plasserte det sommerfjøset som for til sauene.

Sent på høsten kom husbonden hjem fra fiske. Da ble kjøkkenet tatt i bruk til reparasjoner av fiskeutstyret. På den ene siden av kjøkkenet satt guttene å bøtte garn og på den andre siden satt kvinnene å drev med veving, strikking, karding og spinning av garn. Alt foregikk på kjøkkenet !

Folk gikk på besøk til hverandre på den tiden. Da satt de på kjøkkenet, mannfolka rundt spyttebakken, tygde skrå og fortalte historier. Vi unge satt spente og ventet på om neste spytteklysa ville treffe spyttebakken. Spesielt en vi kalte for Johan Hansa var spennende. Han hadde en åpning mellom fortennene som gjorde at han fikk spytteklysa til å gå flere meter igjennom lufta.

Husene var små tømmerhus som var trekkfulle. Kjøkkenet var stort og stua var liten og var sjelden i bruk. I tillegg var det et lite bislag og en spiskammers. Loftet var et stort rom. Ungene sov på loftet, vanligvis på gulvet. Foreldrene sov i stua. Under huset var det en potetkjeller med luke og nedgang fra kjøkkenet. Oppgangen til loftet var også fra kjøkkenet.

Til lys brukte vi oljelamper og parafinlamper i forskjellige størrelser. 6 – 8 – 10 og 14 linners parafinlamper. Aladdin og metadon lamper. De med dårlig råd brukte de minste lampene,6 og 8 linners brukte lite olje. 10 og 14 linners, Aladdin og metadon lamper brukte mye olje, men gav et godt lys. Under 2, verdenskrig fikk vi tilgang til karbidlamper og petromaks. Disse lyste veldig godt. Etter krigen i 1947 – 47 stod det igjen et dieselaggregat i Olderdalen Aggregatet ble kjørt av Henry Rismo og gav strøm og lys til husene.
En ny verden åpenbarte seg i 1948 da vi fikk strøm fra Sikkajokk kraftverk. Alle som hadde råd kunne nå skaffe seg elektrisk komfyr og senere også fryseboks.

Alle hadde utedo. Om vinteren kunne det være kaldt. Så det sier seg sjøl at den type operasjoner ble utført raskest mulig.

Bading foregikk i en stor stamp plassert midt på gulvet på kjøkkenet. Vannet ble varmet opp på kjøkkenovnen og badingen forgikk etter samlebåndsprinsippet- etter tur.

Vasking av klær ble utført i stamp og skrubbet reine på vaskebrett. Klærne ble skyllet i stampen bortsett fra de som hadde en bekk i nærheten. Såpe til klesvasken laget vi sjøl av talg (sauefett), kaustisksoda og tran.

Når jula nærmet seg ble det en travel tid i huset. Presanger skulle lages til alle, Kvinnene strikket votter og sokker. Guttene laget forskjellige småting til de voksne. Barna fikk biler og båter. Jentene fikk dokker. Etter hvert begynte julebaksten. Det ble bakt lefser og andre småkaker.

Lille juleaften var det reingjøring

På juleaften ble det lagt julegrøt i fjøsen . Stearinlys i alle vinduene. Så spiste vi julegrøt, smakte på julekakene og sang julesanger. Deretter var det tid for utdeling av julepresanger, spenningen var stor. Det ble som vanlig presanger som familien sjøl hadde laget. Men noen ganger ble vi overrasket med nye kommager. Det var en stor presang. Spesielt dersom den var laget av Bernard Helena (Helene Iversen). Hun hadde så fin fasong på sine kommager. Kommagtuppene var så fine som passet perfekt til ski stroppene. Helena Pedersen, Ysteby var også veldig flink til å sy kommager.

På første juledag skulle alle være hjemme. Det var kun lov å gå i kirka og i forsamlinger.
2. juledag gikk en gjerne på besøk til naboene. Det var ikke vanlig å bli invitert . På slike besøk smakte man gjerne på naboens julebakst. Juletre var ikke vanlig i læstadianer familier, men ofte kunne foreldrene gi etter for barnas ønsker.

Den nærmeste lege var på Lyngseidet og dit måtte en ro eller bruke fiskebåt dersom de var hjemme fra fiske. Under 2. Verdenskrig fikk vi fergeforbindelse til Lyngseidet, det gjorde legebesøkene enklere.

I 1932 kom en ung helsesøster fra Oslo til Olderdalen. Hun het Valborg Mørch og var en meget dyktig helsesøster. Hun kom til å bety mye for folkehelsen i bygda. Alltid på farta, stilte diagnoser, gav medisiner, sendte folk til sykehus når det var behov for det. Hun ble gift med lærer Peder Soleng fra bygda.
Men bygda hadde mange andre helbredere som kunne kunsten ved å helbrede ved bønn og handspåleggelser :

1) Tjorro Erik (Erik Olsen) – spesialist i å stoppe blod.
2) Ole Olsen – spesialist i å helbrede eksem og ta bort verk
3) Lida (Olida Johansen) – øyespesialist.
4) Hanno Ane (Ane Pedersen) – helbredende evner
5) Brita (Brita Josefsen) – spesialist i kopping/naturmedisiner

Hjemmefødsler var helt vanlig. Alette Pedersen fungerte som jordmor i mange år. Alette var en enslig kvinne som bodde alene i et lite hus på eiendommen til Hans Pedersen. Når hun viste seg med et hvit tørkle på hodet var det et tegn på at en ny borger var på vei.
Alette var også bygdas begravelsesbyrå. Når folk døde var det Alette som ble hentet for å stelle den avdøde. Jobben gjorde hun gratis, men det hente hun fikk litt kjøtt og fisk for jobben. Muligens noen kroner fra de aller rikeste.

Idrett ble drevet både sommer som vinter. En populær idrett fra den gang var å slå ball. Ballen var hjemlaget og fylt med mose som var sydd inn av et stoff eller mjukt skinn.
Olderdalen har alltid vært en skibygd. Langrenn har vært drevet i bygda i mange år. Utstyret var hjemmelaget bjørkeski. Bindingen var lærstropper som var festet på baksiden av kommagtuppen. Bjørkestaven holdt en på skrå foran seg med begge hender. Senere ble det trinser av selje og to bjørkestaver.
Hoppsport ble populært etter 2. Verdenskrig fordi tyskerne glemte igjen tunge tyske militærski som var godt egnet til skihopping.
Skøyteløp på Leibodammen (et lite vann midt i bygda) var en populær idrett. På hjemmelaget skøyter selvsagt. Man kuttet en del av ljåen som man
laget en tupp på. Ljåen var skøyteskjæret som man slipte til. Stålet ble festet til en trekubbe som var formet etter fotsålen. Kommagtuppen festet til kubben gjorde susen.

Rypefangst med snare var en populær sport for guttene. Det samme var fangst av snøtitinger. Feller til snøtitinger ble laget av hestetagl (hestehale) som var festet til en trefjøl. På trefjøla kunne man ha opptil 10 snarer. Trefjøla ble plassert på snøen, med litt høyfrø over var dette et effektiv redskap.

I Lyngenfjorden er det ofte om sommeren nordavind. Om kvelden stilner vinden, men om morgenen øker vinden på. Ved lyngstadlandet fisket vi hele natta og om morgen var det kappseiling hjemover.
Om høsten var det uer fiske ved Lyngstadlandet. Stor sport – fiske om natta og kappseiling hjem. Speket uer var en delikatesse.

Fjellene i Skibotn var full av stor røye og ørret. For å komme dit var det ferga til Lyngseidet, sykling til Rasteby. Skyss over fjorden til Skibotn og sykling videre opp Skibotndalen. Og så var det samme vei tilbake.

Bygda Olderdalen var sterkt engasjert i den læstadianske tro, men bygda hadde mange mjuke læstadianere. Disse folka var kom godt overens med kirka og de ikke religiøse.
På søndager var det forsamling eller lesning. Da samlet læstadianerne seg i private hjem. Bygdas predikanter – Stefanus Pettersen og Ole Olsen var de mest brukte. Men det hendte de fikk besøk av Erik Johnsen fra Manndalen og Karl Lunde fra Nordreisa. Disse to var meget respekterte forkynnere i miljøet.
To ganger i året hadde læstadianerne storstevne i Skibotn og Birtavarre. Det var forkynnelse og bønn tre dager til ende. Folk dro til disse stevnene i store mengder. Noen for å høre evangeliet, andre for å finne livsledsager. Preken foregikk på tre språk: norsk, finsk og samisk. På slutten av stevnet vardet en slags rørelse hvor folk gikk å ba hverandre om syndenes forlatelse. Det var på en måte en renseprosess.

Kirka i Olderdalen var ferdig i 1949 og den første presten het Karl Fredrik Knobloch. I kirka var det leilighet der presten bodde. Den første klokkeren i kirka var Erling Johansen fra Lyngseidet og den første kirketjeneren var Jossa Hans (Hans Johansen)

Bygda hadde en telefonsentral som ble betjent av Regina Rismo Pedersen. Når noen ringte til en person i bygda kom det beskjed fra sentralen at vedkommende måtte møte på telefonsentralen til et visst klokkeslett. Det å ringe hjem på den tiden, å høre Regina sin rolige stemme, var som å komme hjem. Kun helsesøster og lærere hadde egen telefon.

Fiskebåteierne var de første som skaffet seg radio. Det var et stort fremskritt for de som skulle ferdes på havet.

Det var to butikker i bygda. Hanno (Hans Pedersen) og Tinn- Ola (Ola Olderdal). Hanno hadde landhandel, post og ekspedisjon av lokalbåten. Når lokalbåten hadde levert sitt og Hanno hadde sortert posten, var det opprop å utlevering av post.
Tinn – Ola hadde den andre landhandelen. I tillegg drev han et småbruk. Gjøremålene på et småbruk var mange og ofte måtte man vente til Tinn- Ola var ferdig med sitt. Det kunne bli venting i flere timer. Det sies at dette var foranledning til at noen kom sammen og startet et samvirkelag. Jermund Johansen ble den første samvirkebestyrer i Olderdalen. Marie Albrigtsen var også sentralt i den første perioden av det nye samvirkelaget.
De to landhandlene eksisterte til 1960 tallet. Det var sjarmerende butikker som solgte mel, margarin, farin, sirup, noe stoff for klær, parafin, lampeveiker og lampeglass. Hanno hadde en stor tønne stående på gulvet der han øste opp sirup i melkespann som kundene hadde med seg.

Jeg har skrevet tidligere at det var mange driftige folk i bygda. Jeg kan nevne at vi en periode hadde 11 fiskebåter på ca. 50 fot . I tillegg var det flere mindre båter og sjarker.
Båten ”Vega” var eid av Peder Hansen, Ysteby. ”X” var eid av Einar Eriksen også han fra Ysteby. ”Hammarås” eid av Per Pedersen, Olderdalen. ”Klara” eid av Henrik Albrigtsen, Olderdalen. ”Prøven” eid av Henrik Olsen, Slettvoll. ”Framtid” eid av Johan Nilsen, Steinnes. ”Grei” eid av Hans Samuelsen. ”Falken” eid av Johan Pedersen og Karstein Jensen. ”Petra” eid av Johan Bjerkeli. ”Fram” eid av Peder Nilsen og Ole Nilsen. Og til slutt båten ”Maud” eid av Ole Peder.

Vi som vokste opp på den tiden lærte tidlig å arbeide. Planlegge og arbeide sammen var helt avgjørende, for å få livet til å fungere. Vi hadde stor respekt for de eldre og lærte veldig mye av dem. Dette har vært til stor nytte senere i livet.

Det var ikke noe arbeidsledighetstrygd eller syketrygd på den tiden. Men godt samhold og samarbeid gjorde at livet fungerte.
Noen mennesker var av grunner ikke arbeidsfør. De vandret rundt uten noe fast bosted. Men de fikk alltid mat og husly for natten.

Under krigen var all mat rasjonert. Det var lite av nødvendighetsvarer som mel, margarin og kaffe. Vi på bygda hadde godt med kjøtt, fisk, melk, poteter og grønnsaker. Så vi klarte oss godt.
Det var mange tyske soldater i bygda. Mange av disse var lenge på stedet så vi ble veldig godt kjent med dem.
Det var store kanonstillinger mellom gamle fergekaia og Olderdalselva. Der Anton Solheim sitt hus står stod det et stor luftvernkanon. Øvelser og skyting foregikk hele tiden. Fiskebåter ble rekvirert for å slepe gjenstander som skulle simulere en undervannsbåt. Vi fikk beskjed om ikke å snakke med fremmede. Det var mange fremmede sivilkledde folk som reiste forbi.
Vi byttet bær, fisk, melk og brød med tyskerne. Vi hadde en god kontakt selv om vi fikk beskjed om å holde en viss avstand.
Jeg husker en Østerisk lege som het Peder eller Peda. Han bodde i huset til Alette Pedersen. Han fungerte også som lege for sivilbefolkninga. Og når han hjalp oss sa han alltid : ”Peda make good”
I 1944 trakk tyskerne seg tilbake fra Finnmark og Finland. Soldater kom fra fronten og alvoret spredte seg i bygda. Radioer ble inndratt slik at vi ikke lenger fikk høre nytt fra London. Avisene ble sensurert. Det var mye rykter på den tiden. Noen hadde gjemt unna radio, jungeltelegrafen gikk slik at vi var orientert hva som skjedde.
Mange ungdommer rømte til Sverige . Det var noen nazi -vennlige folk i bygda, så man måtte være forsiktig. Vi som unge lærte å holde tett
I Manndalen var det folk som hjalp folk over grensen.
Høsten 1944 ble bygda tvangsevakuert. Norske nazister i hirduniform og tyske soldater beordret folk fra husene. Først til Birtavarre, så til Tromsø. Etter hvert ble de spredt rundt hele landet fra Vesterålen/Lofoten og sørover.
Alle husdyrene ble samlet i store flokker og drevet innover fjorden hvor de ble slaktet.
Flere familier flyktet til fjells. De fleste ble oppdaget eller gav opp. Kun to familier overvintret til krigens slutt. Det var familien til Henry Rismo som overvintret i en jordgamme ved Kåfjordbergan. Den andre var det gamle ekteparet Ellen og Jacob som overvintret i Vinterdalen.

17.mai 1945 var stor del av bygdas befolkning kommet tilbake. Oskar Rismo
holdt 17.mai talen på Haugen ved huset til Anton Johansen. Han begynte talen sin slik :

”Her står jeg på Haugens ruiner og taler til det norske folk”

Bygdas sentrum ble kalt for Haugen. Oskar Rismo var kommunist og en kjent politiker hele livet. Han hadde gikt og gikk veldig fremoverbøyd, bare en liten del av lungene fungerte. Men han var alltid i godt humør og sykdommen nevnte han aldri.

Etter St.Hans startet torvarbeidet ved å fjerne det øverste moselaget. Siden så gikk det slag i slag utover sommeren med stabling og tørking i muer og dynger. Jobben var ikke gjort før torva var pent plassert nede i torvskjåen.
Torv var et bra brensel, men det ble mye aske og i et uttrykk fra den gang het det :

”En bøtte torv inn og to bøtter aske ut”

Selv om torvarbeidet var et slit var det også mange artige stunder. Vi husker med glede tilbake til Notso-fiske i lille lakseelva på Dalbakken. Notso var en snarelignende fiskeredskap av samisk opprinnelse.