Sagnet om Stin-Ella

SONY DSC

Stin-Ella sullu/Stin-Ella sine holmer.

Sagnet om Stin-Ella er fortsatt levende i Olderdalen. Stin Ella kom til bygda sammen med sin familie omkring 1830. De kom fra Tornedalen og var et resultat av den kvenske innvandringen til Nord Troms. Med god hjelp fra de fastboende skaffet de seg hus og det mest nødvendige til livets opphold. Etter hvert fikk de seg husdyr og en liten jordflekk. Mannen hadde båt og drev med fjordfiske. Stin-Ella var veldig glad for den hjelpen de fikk og benyttet enhver anledning til å gi noe tilbake. Bygdefolket ble veldig glad i den lille familien. Stin-Ella var et arbeidsjern som stod på  fra morgen til kveld.

Øverst oppe i Olderdalen hadde Stin-Ella funnet en plass der det vokste stor fin sløke. For å komme dit måtte Stin-Ella vasse over elva. Hun hadde et fast vadested, like under Čoarta-ura. Det hadde regnet mye og elva var flomstor. Hun kom seg over, men på hjemtur gikk det galt. Med en stor børe med sløk på ryggen, gled hun og ble tatt av strømmen ca.200 meter nedover elva.

Da hun ikke kom ned da det begynte å mørkne, ble det satt igang leting. Og Stin-Ella ble funnet omkommet på en liten holme i elva. Dette området har siden hatt navnet Stin-Ella sullu. Eller Stin-Ella sine holmer.

Tragedien rystet bygda. Fortsatt går det historier om folk som har sett Stin-Ella eller andre skumle ting ved stedet.

Min bestemor mener å huske at hun hadde hørt en skillingsvise om tragedien. Men det har ikke lykkes oss å finne noe. Vi har heller ikke funnet noe skriftlig om selve ulykka.  Alt er kun muntlige overføringer gjennom generasjoner.

Det hører også med til historien at mannen til Stin-Ella omkom på Lyngenfjorden. Og at barna ble satt bort.

Historien har jeg fått fra min bestemor Rasmine.